Da jeg gikk inn i kirken, sa vår Herre Jesus: «Jeg vil gjerne ha deg til stede hos Meg igjen. Du er Min festning. Når du kommer frem foran Meg, føler Jeg Meg mye sterkere.»
Jeg sa: «Herre, Du er min festning. Herre Jesus, Du lider så mye, og her er jeg, en liten synder, og hva kan jeg gjøre for Deg?»
Vår Herre Jesus klaget til meg over hvordan menneskene i verden krenker Ham. Han sa: «Freden kommer ikke. De kan prøve å forhandle om fred, men uansett hva de gjør, kan de ikke bli enige om den.»
«Kina og Nord-Korea planlegger ondskap igjen, og Russland er med dem.»
Jeg spurte: «Herre Jesus, kan Du ikke stoppe dem?»
Vår Herre svarte: «Jeg kan ikke stoppe dem fordi planen deres må gå i oppfyllelse. Jeg holder freden tilbake for øyeblikket, men ikke mye lenger. Barn, dere ber ikke. Dere må be og be og be og be for fred.»
«Når presten begynner å forberede elevasjonen og den hellige kommunion, vil jeg at du skal ta din plass igjen. Og når du mottar Meg, tilby det tilbake til Meg, slik at du trøster Meg, og Jeg kan bruke det til mange forskjellige ting som de krenker Meg for. I Mine kirker er ikke alt godt. Verden synder så galt nå at du ikke kan forestille deg hvordan folk lever livene sine uten skam, uten kyskhet. Bare skitt!»
Vår Herre klaget til meg over sin dype smerte og sorg.
Før velsignelsen, mens presten fortsatt var til stede i kirken, så jeg i et syn at kirketaket plutselig åpnet seg, og jeg kunne se himmelen over meg, med alle englene og helgenene.
I et kort øyeblikk var jeg høyt oppe i himmelen, og englene var alle begeistret og sa: «Valentina, vi elsker deg fordi du lider så mye for vår Herre. Vær modig, forkynn Jesu ord. Vi ber alle for at vår Herre skal gi deg styrke. Vær glad.»
«Hendelser er i vente, men det er som et puslespill.» Englene viste meg et puslespill med mosaikkbiter langs kantene, men i midten manglet det fortsatt mange biter. Disse bitene må legges i puslespillet før de siste tider.
«Når alt er oppfylt, da vil endringene komme,» sa englene.
«Bare tenk på hvordan vi en dag skal gå inn i fredens tidsalder. Det vil bli en vidunderlig tid.»
Etter at den hellige messen var ferdig, gikk jeg til kapellet for å be foran statuen av Vår Frue, Kristenhjelperen.
Jeg ba: «Å, salige Mor, ære være deg og Herre Jesus. For noen vakre blomster du har.»
Hun svarte: «Ja, de er vakre, og jeg er takknemlig, men jeg og min Sønn, vi er ikke lykkelige. Hvordan kan vi være lykkelige når verden er så syndig? De krenker min Sønn så mye. Selv i denne kirken blir min Sønn krenket.»